Velkommen til OLE C. ØSTLUND.

Vi var 5 nordmenn som begynte ved flylinjen ved KTH i 1966. Samarbeidet med NTH var ny av året og det manglet mye på organisering og informasjon om de praktiske forhold rundt studiet. Vi følte det ihvertfall slik hvilket førte til dannelse av vår egen lille norske studentforening "FLAPS" med formål å drive fadder-virksomhet for kommende års førsteårs studenter. Det fungerte meget bra. De fleste av oss fikk med tiden plass på ulike studenthjem i Stockholm. Våre sosiale tilstelninger sto ikke tilbake for svenskenes og var populære også utenfor vår engere krets. Høydepunktet hver vår var 17 mai med frokost på plenen og heising av det norske flagg på flaggstangen til det Internasjonale Studenthjemmet. Deretter gikk det slag i slag med 17 mai tog, besøk på Skansen og picknik i Liljanskogen, før vi om kvelden endte opp sammen med flere andre nordmenn på restaurant/pub St:a Clara, hvor vi med studenterlue på hodet sang viser fra Smørekoppen.

St.a Clara var eiet av en nordmann og der hang bilder på veggene med norske kjendiser spesielt fra forne dagers sykkellandslag. Bygningen lå i det gamle Stocholm sentrum og ble senere offer for sannering.

Vi nordmenn var ellers aktive innen sport og idrett, hvor tilfeldighetene førte oss i kontakt med romiljøet i Akademiska Roddforeningen(ARF). ARF hadde båthus ved Norra Brunnsviken, et kvarters joggetur fra idrettsavdelingen på studentkåren (kåren tilsvarer samfundet). KTH gikk under betegnelsen "Teknis" i studentmiljøet. Mye tid ble brukt på ARF og vi nordmenn hevdet oss etter hvert bra under studentenes årlige rokonkurranser. Etterpå var det punsj i badstua på svensk tradisjon og bankett om kvelden. Under siste delen av studiet var jeg leder av rogruppa til Teknis. Vi deltok sporadisk i åpne svenske roregattaer, som studentlag, eller på lag til Stocholmspolisen Roddforening hvor enkelte var medlemmer. I sommerferien reiste alle hver til sitt hvilket umuliggjorde større lagsatsing.

Etter fullendt sivilingeniørseksamen skulle jeg i juli 1970 i militæret. Planen fra guttedagene var å begynne på flyskolen, av hvilken grunn jeg hadde prioritert å bli raskt ferdig med studiene for ikke å overskride aldersgrensen. Den planen lyktes. Mens gjennomsnitlig studietid på flylinjen var vel et år lengre enn studieplanen på fire år tilsa, besto jeg siste eksamen før tiden den 24 april 1970. Tiden frem til jeg skulle i militæret benyttet jeg til å fullføre 4 andre emneskurs som hospitant ved KTH.

Forsvaret av landet har alltid stått sterkt hos meg. Jeg er tilhenger av et sterkt forsvar som garanti for frihet, demokrati og selvråderett. Overgangen til et militærliv i fredstid ble imidlertid stor. For å bli ferdig med studiene til planlagt tid hadde jeg måttet tilegne meg en effektiv måte å arbeide på. Idretten hadde også positiv virkning på arbeidskapasiteten. Roingen ga avveksling samtidig som hjernen fikk økt tilgang på oksygen. I ettertid kan der gjøres mange interessante refleksjoner. Fra hyperaktiv studietid til et sendrektig liv på rekruttskolen. Guttetidens drømmer hadde også avtatt med tiden og blitt erstattet med nye ambisjoner. Ambisjoner om OL deltagelse og medaljer. Sistnevnte var vanskelig å kombinere med en yrkesmilitær karriere. Amerikanernes vellykkede landsetting av folk på månen hadde også ført til at glorien rundt romfarten var avtagende. Den første pioneertiden var over. Samtidig var det funnet olje i Nordsjøen. Utfordringene innen den gryende oljevirksomheten i havet utenfor Norge fenget. Beslutningen ble endret, og nytt fokus ble rettet mot "oljen" og OL 1972 i München. Det skulle la seg kombinere. Men først militæret.

Jeg hadde mange interessante opplevelser både på rekruttskolen på Værnes og senere under befalskurset i Stavern og resten av tjenesten ved Luftforsvarets Forsyningskommando på Kjeller. En sak som jeg ikke tenkte så mye på den gang, men som jeg senere har reflektert mere over var aktiviteten til SUF ml, forløperne til AKP ml. I dag sitter jeg med en følelse av at det intrigespillet som utviklet seg på rekruttskolen på Værnes høsten 1970 har satt sine senere spor. Ikke alle liker å tape særlig når de blir slått med sine egne våpen. Under studietiden i Sverige var jeg ikke politisk aktiv. Svenskene brydde seg ikke om oss nordmenn i så måte. Vi var velsignet fri for politisk påvirkning i motsetning til våre svenske studiekamerater og norske studenter i Norge. Jeg har i så henseende ingen identitetsfølelse med 68-generasjonen. Selv om jeg registrerte anti-Vietnam demonstrasjonene i Stockholm med Palme i spissen, gjaldt dette liksom ikke meg. Vi nordmenn leste om det i svenske dagsaviser. Under skoletiden ved Trondheim Katedralskole var jeg medlem av Unge Høyre. Trondheim Unge Høyre hadde kontor og møtelokale vis a vis Gerhard Schønning skole. Der lærte vi om selveierdemokratiet som avdøde statsminister Jens P. Syse dengang var en sterk forkjemper for. Videre Libertas og kursstedet Elingård, som ikke er mere.

På rekruttskolen ble jeg som en av de voksne rekruttene valgt til troppstillitsmann og kompanihovedtillitsmann. En av de andre troppstillitsmennene kom en dag og ba meg spørre stasjonssjefen om å få låne stensilmaskinen. (Kopimaskinen hadde enda ikke revolusjonært den provokative presse.) Det skulle trykkes en løpeseddel for spredning til alle Luftforsvarets stasjoner med krav om økning av soldatenes dagpenger til 10 kr. Dagpengebeløpet var dengang kr 6 eller 6.50, altså krav om en formidabel økning på ca 50%. Hensikten oppfattet jeg var å lage bråk, så jeg sa nei. Et par dager senere på vei til brakka hørte jeg to andre rekrutter gående bak meg snakke om hovedtillitsmannen som løp stasjonssjefen og befalets ærend. Min autoritet som tillitsmann var i ferd med å bli undergravet - noe måtte gjøres for å gjenskape tillit.Jeg fant det riktig å innvie stasjonssjefen i problemet. Å la aktivistene låne stensilmaskinen var intet alternativ. En mulig løsning var å ta saken opp på et almannamøte blandt soldatene. Hovedtillitsmanens forslag ville være å utsette saken til Luftforsvarets tillitsmannskonferansen på Sola kommende vår. Jeg hadde støtte fra en av de andre troppstillitsmennene. Opplegget ble at han skulle fremme det som motforslag til aksjonistene, og jeg som hovedtillitsmann gi det min støtterklæring under debatten. Vi allierte oss også med andre soldater for denne mere ansvarlige fremgangsmåte. Uansett utfallet av allmannamøtet kunne stasjonssjefen nekte å låne ut stensilmaskinen. Møte ble avholdt i hangar 4 etter tjenestetidens slutt. Oppslutningen var forbausende bra. SUF ml brukte uthalingstaktikk for å sikre støtte for sin aksjon. Flere gikk lei og forlot hangaren. Men hvis sympatisører det var er usikkert, for under avstemningen vant utsettelsesforslaget med stor margin - fornuften seiret. Aksjonen fallt fra hverandre og vi (jeg) hadde slått venstreaktivistene med deres eget våpen - mobilisering av massene. Aksjonen avverget - tilliten opprettet. Jeg tenkte ikke på det dengang, men siden har jeg trolig vært en merket mann hos SUF/AKP ml-ere og deres kollaboratører.

Som gutt i sjetteklassen på folkeskolen i Kragerø gikk jeg med tanker om å bli prest. Jeg har alltid hatt en higen etter det utenommenneskelige, ledesnoren i livet, det etiske, det rene, det fullendte menneske. Det godes kamp mot det onde - også i en selv. Tiden som speider, først i Kragerø og senere i Trondheim ga en god ballast. "Alltid beredt". "En god gjerning". "En speider er hjelpsom". "Styr din kano selv". Det siste er ikke lett i en verden full av svik, unnfallenhet og bedrag. "Du skal ikke så lett tåle den urett som ikke rammer deg selv". Lederkrisen innen deler av speiderbevegelsen var stor på midten av 60-tallet og enda jeg ikke var ferdig med gymnasiet ble jeg anmodet om å ta over som troppsleder for 3. Trondheim da der ikke var noen annen. Foruten speiding gikk fritiden utenom skolen med til tilknyttede aktiviteter som orientering (Sportsklubben Freidig) skiinstruktør (Skiinstruktørenes Forening), fjellturer (Trondhjem Turistforening), seiling sammen med far og resten av familien, og annen idrett. Der var lagt tilrette for mørkerom i "nybygget" på Katta og jeg ble valgt til første leder av den nystartede fotoklubben. Noe tid gikk også med til Unge Høyre og Riksmålssaken. For ikke å glemme russebilen. En av mine fettere hadde ervervet en 1934 modell Ford Y for 50kr. Den ble plassert under tørkestativet i hagen vår. Med et gammelt seil til telt skrudde jeg bil om vinteren og fikk den sertifisert dagen før russetoget 17 mai. Det gikk på bekostning av franskleksene. Driften ble finansiert ved reklame, som eksempel; "Hermetikken med Gullkant - Trondhjem Preservings Turistproviant".

Høsten 1966 begynte jeg studiene ved KTH i Stockholm hvormed kontinuiteten i mange tidligere aktiviteter opphørte og ny tilkom herunder roing. Jeg søkte imidlertid mot fjellet og Trollheimen i påskeferiene. Her traff jeg gjerne kjente fra såvel speidingen som o-løper miljøet. Studieøkonomien var ikke noe å skryte av. Der var fremdeles behovsprøvning på lån i statens lånekasse og dattidens kurs på den svenske krone gjorde ikke situasjonen lettere. Det ble en tøff skole. Til tross for dårligst økonomi var det jeg som tok risikoen og kjøpte bruktbil da Ragnar og jeg for tredje gang skulle våge oss på Vasaloppet. Ragnar hadde lånt hytte og vi med Pål skulle ligge 1 uke i "treningsleir" i Sælen før løpet. Det ble Vasaloppsmedalje det året. Fra Freidig og Trondheim traff jeg Kristen Mo. Bilen ble senere avhendet for å skaffe penger til brød og smør.

I Stockholm ble jeg høsten 1968 kjent med "Gullan". Vi hadde en fin tid sammen med bl.a. påskeferie i "de norske fjell" - Trollheimen. Da jeg dro i militæret dro Gunn Mari, som hun het, på misjon til Kongo. Hun var med i Baptist-menigheten i Stockholm. Vi møttes en siste gang i Danmark før hun reiste nedover. Det skulle gå to år før vi så hverandre igjen. Avtalen var å treffes i Norge, men "Gullan" som var i Brüssel, fikk knapt med tid og vi enedes om å møtes på halvveien. Det ble "tjuvperm" til Danmark i forståelse med stasjonssjefen på Sola flyplass. Der var jeg som representant for rekruttskolen på Værnes, under hovedtillitsmanns-konferansen det året. Stormen om dagpengene hadde stilnet. Det forbauset meg imidlertid at den fagmilitære ledelse ikke gjorde større nummer av SUF ml's aksjon på Værnes. Jeg gjennomførte på det tispunkt befalskurs ved Luftforsvarets Befalskole på Stavern (LBAS) sammen med dagens stasjonssjef på Værnes, Helge Stølan. Jeg var blant de fremste deltakere på befalskurset. Jeg hadde beste karakter i spredt orden (laget i angrep), men karakteren i sluttet orden trakk ned. En 4. premie sammenlagt i feltmessig idrett var jeg fornøyd med.

Resten av militærtjenesten tjenestegjorde jeg ved Luftforsvarets Forsyningskommando på Kjeller, med innføring av nettverksplanlegging i fly-vedlikeholdsverkstedet. Leder for LFK dengang var generalmajor Christie og for Forsvarets Forskningsinstitutt, Finn Lied, begge kjente Arbeiderpartinavn med kontakt med tidligere motstandsleder, forsvarsminister, advokat og "norsk industriutvikler" Jens Christian Hauge, ref. "Kielland" . Som sersjantaspirant bodde jeg sammen med de andre aspirantene på befalsbrakka (2nden etasje) mens tjenestegjørende menige fra LFK og FFI bodde i 1ste etasje. Jeg erindrer to hendelser hvor jeg utmerket meg spesielt under tjenesten på Kjeller. Det ene var hovedbjelken på en F5 jager som hadde en innsnevring av den ene flensen. Fag folkene på Kjeller mente den måtte skiftes hvilket ville beløpe seg til i størrelsesorden 1 million kroner. Min sjef, kaptein A. Fjeldstad, ba om min uoffisielle vurdering. Jeg påpekte at flyet hadde blitt levert med denne bjelken fra fabrikken og at om intet uregelmentert hadde foregått, hadde den passert kvalitetskontrollen og blitt godkjent. Videre var der ikke funnet sprekker ut i fra naglehullet gjennom flensen på dette sted hvilket tydet på at materialet ikke var utmattet. Min anbefaling var at man ikke behøvde skifte bjelken, men for ordens skyld forelegge problemet for fabrikken. Fabrikken bekreftet kort tid senere min anbefaling.

I 1971 var LFK i ferd med å innføre dataregistrering i bedriften. PC fantes ikke dengang så systemet baserte seg på registrering på skjema og punsjing av hullkort for systematisering og behandling på datamaskin. I forståelse med kapt. Fjeldstad utarbeidet jeg en rapport "nettverk - dataregistrering" om mulighetene ved å knytte planleggingen opp mot registrerte data for timeutgang på spesifiserte aktiviteter. Den ble godt mottatt av verkstedledelsen under generalmajor Christie.

Under tiden på Kjeller underviste jeg på kveldstid ved NKI-skolen som leide lokaler ved Kristelige Gymnasium i Oslo. Jeg var også en natt i uken nattevakt ved Godthåp Rekonvalesenshjem i Bærum. I denne perioden var jeg også ute i arbeidsmarkedet etter jobb. På grunnlag av papirer innsendt til Norsk Sivilingeniørers Forenings stillingsformidlingsservise mottok jeg tidlig et tilbud om ansettelse innen Akergruppens systemavdeling ledet av svigersønn til daværende generaldirektør Onar Onarheim. Onarheim hadde tatt over ledelsen av Aker etter tidligere generaldirektør Martin Siem som måtte gå av etter "Kanonbåt-affæren" med Israel. "Kjakan" Gunnar Sønsteby hadde også forlatt selskapet etter å ha ledet oppbyggingen av Akers Oljedivisjon med aktiviteter i Stavanger - Norsco basen, på Svalbard - Aker Drilling, og Norsco Services i Oslo. Ny leder for oljedivisjonen etter Sønsteby var dir. Thomas Egeberg og salgsdirektør Gudmund Stenersen. Jeg var avventende med å akseptere tilbudet fra Aker da jeg primært hadde fokusert min interesse mot oljevirksomheten og oljeselskaper i Norge. Aktiviteten i 1971 var fremdeles liten og de færreste selskaper ansatte nyutdannede. Det ble til at jeg aksepterte jobbtilbudet fra Aker med løfte om å bli overført til oljerelatert virksomhet så snart anledningen bød seg, etter ca 1 år ved systemavdelingen.

Kjeller ligger ikke langt fra Oslo. Noe tidligere hade jeg kjøpt tilbake fars innbyttede bil, en Opel rekord 1963 modell, fra bilfirmaet i Trondheim. Våren 1971 meldte jeg meg inn i Christiania Roklub som hadde tilholdsted på Kongen i Frognerkilen. Ellers hadde mye av treningen utenom tjeneste vært sykling, løping og styrkeøvelser. Under tiden på Værnes hendte det jeg syklet og besøkte familien i Trondheim. På Kjeller var det fint å sykle, og jeg deltok også i turløp.

Det ble firer og åtterroing det året. Vi deltok også i regattaer i Sverige og Danmark. I Norgesmesterskapet ble vi nr. 2 etter Norske Studenters Roklub i åtter. At valget fallt på Christiannia Roklub skyldtes at jeg hadde litt kjennskap til klubben fra deltagelse med Trondhjems Roklub i Kjørboregattaen på slutten av seksti-tallet. Trener for Christiania var mangeårig ildsjel i Norsk rosport Asbjørn Løken. Mitt kjennskap til romiljøet i Norge var før sommeren 1971 svært begrenset og høsten 1971 meldte jeg overgang til Norske Studenters Roklub med tilholdsted på Bygdøy. Målsetningen var å komme med i betraktning i forbindelse med neste års OL i Munchen. Roforbundet hadde organisert en elite-gruppe, A-gruppen, bestående av deltakere fra siste to års VM i Canada og EM i København. I 1970 hadde norsk rosport sitt største internasjonale gjennombrudd med VM bronse i firer med styrmann stroket av Alf Hansen. Flaggskipet, åtteren, som hadde vunnet det meste det året, svarte ikke til forventningene under WM. I 1971 ble åttermannskapet fordelt på mindre båter. Suksessen fortsatte med EM- sølv i dobbeltsculler og firer uten styrmann. Frem til OL 1972 skulle der satses på de samme båttyper og mannskap som i 1971 (A-gruppen). I tillegg skulle det satse på en ny åtter sammensatt av "morgendagens menn" (B-gruppen). Min strategi ble å satse på å komme med i B-gruppen og derfra kvalifisere meg for deltakelse på åtteren og videre til OL, med medalje som overordnet målsetning. Det ble sagt at uttaket (8 mann+reserver) skulle skje våren 1972 på grunnlag av individuelle testresultater innad i gruppen. Seriøs grunntrening ville avgjøre.

Oktober 1971 dimiterte jeg fra forsvaret og begynte i jobb hos Akers Mek. Verksted I Oslo. Bedriften hadde vært behjelpelig med bolig/hybelleilighet i Ingeniørenes aldersbolig på Høvik. Kombinasjonen bolig på Høvik, arbeidssted Vika i Oslo og trening fra/i klubbhuset til NSR på Bygdøy ble et effektivt opplegg. I tillegg skiturer i Nordmarka, spesielt lysløypa på Tryvann hvor jeg bedrev bakkeløp før turen gikk tilbake til NSR og robassenget på Bygdøy.

Under someren 1971 på Kjeller hadde jeg også tatt noen private flytimer. Avla også teoretisk prøve til A-sertifikat. Flybasillen hadde ikke helt sluppet taket. Etterhvert tilsa realismen at det å holde et flysertifikat ved like i tillegg til roing på høyt plan ikke var praktisk forenlig, hvormed det prosjektet ble lagt på hyllen, ihvertfall inntil videre.

NSR hadde 3 roere med i B-gruppa. De trente på Arbeidfysiologisk Institutt. Treningen besto mye i bakkeløp på tredemølle med skistaver. NSR hadde også 5 mann med i A-grupa som trente på Idrettshøgskolen. På våren 1972 innviterte Odd Vaage meg med på tredemølla. De andres forbauselse var nok større enn min etter denne første samtreningen. Det ble flere besøk på mølla. Inngangsbiletten til B-gruppa var klar. Senere testing av hele elite-gruppa (A+B) dokumenterte et oksygenopptak på 6,12 liter pr min. Bare Frank Hansen hadde bedre resultat med sine 6,18 liter. Styrken var også god. All vekttrening i klubben på NSR og bassengroingen hadde sin virkning. De fysiske forutsetninger var tilstede, grunntreningen var i orden. Andre faktorer skulle vise seg avgjørende.

Jobben på Aker med sitt analytiske innhold passet utmerket. Arbeidstiden gikk med til skriving av Fortran-statements, punching av hullkort og uttesting av programvaren. Jeg var med i et fellesprosjekt i regi av Aker, BMV, SI og NTH for utvikling av et styrkeberegningsprogram etter Finite-elementmetoden. Metoden kjente jeg godt fra professor Rand og hovedfag i flygplanstatik ved KTH. Min del av oppgaven besto i å utarbeide programvare for presentasjon av beregningsresultater, skjærkraft- og momentdiagrammer med hjelp av numerisk styrt tegnemaskin. Det inebar koding og overføring av resultatdata til hulltape for styring av tegnemaskinen. PC-en fantes ikke enda, men der var mange trivelige punchedamer.

fortsettes ved leilighet, neste; Roing og olje - de første "Condeep" plattformene.

Dette er "disposisjon" til innledning av bok 2 i forbindelse med "Alexander L. Kielland" havariet og "Mitt liv". Tittelen på boken er ikke fastlagt. Når og om den blir skrevet er også ubestemt. Min tanke var å skrive den på engelsk for et større publikum. Er der noe forlag eller andre som ser interesse i at "storyen" festes til papiret er det bare å høre av seg. Min adresse er Postboks 799, 7001 Trondheim, e-mail: olechris@stud.ntnu.no eller falk@reality.multinet.no

Ha en god dag!
Med hilsen
Ole Østlund