Norsk Oljehistorie!

Norsk oljehistorie har fått sin dokumentarserie på fjernsynet. En dokumentarserie uten motforestillinger, sammenstillet av "maktherrene".

Her noen utfyllende observasjoner:

Både Evensen og Knutsen utvalgene som på slutten av 1960, begynnelsen av 1970 årene var oppnevnt til å vurdere statens rolle innenfor oljevirksomheten advarte mot direkte statlig engasjement i leting og utvinning av olje.

Tross dette fremmet Arbeiderpartiregjeringen under indistriminister Finn Lied forslag om opprettelse av et eget statlig oljeselskap. Sentral i utarbeidelse av selskapet var Jens Christian Hauge og statsekretær Arve Johnsen.

Resultatet ble Statoil med Arve Johnsen som direktør og Jens Chr. Hauge som første styreformann.

Statskapitalisme.
'''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''
På britisk side hadde man funnet Brent-feltet. Det var utsikter til at feltet bredte seg over på norsk sektor. Noe som bare kunne avklares ved leteboring på norsk side. Til dette ønsket norske myndigheter (Arbeiderpartiregjeringen) en operatør som var villig til å senere overlate et eventuelt drivverdig felt til Statoil. Med andre ord at dette utenlandske selskap skulle lære opp en kommende konkurrent. Det selskapet som fant å ville gå med på de norske kravene var Mobil Oil. Hva skyldtes at Mobil i motsetning til Esso, Shell og andre internasjonale oljeselskaper fant å ville gå med på de norske kravene?

Henry Kissinger ble tildelt Nobels fredspris og hadde gode kontakter innenfor Mobil Oil og det amerikanske entreprenørselskapet Brown & Root.

Resultatet av leteboringene på norsk sektor avdekket et eget felt som strekte seg over til britisk sektor, i dag kjent som Statfjord.

Neste trekk i statskapitalismens strategi banet veien for Statoils dominerende rolle.

Planen var genial. Stortingets vedtak i juli 1975 om økt petroleumskatt 65% senere økt til 85% med tilbakevirkende kraft også for felter hvor allerede konsesjoner var gitt under vanlig selskapsskatt 50%, virket for å si det mildt, avvisende på den internasjonale oljeindustri, samtidig som insentivet for å holde utbyggingskostnadene under kontroll ble fjernet. Snarere tvert imot, forlydende fra internasjonal oljeindustri etter innføring av petroleumskatten på utbyggingen av Stafjordfeltet lød; det er bedre å få 50% av noe enn 100% av ingenting. Konsekvensen ble stopp i eksport og bygging av norske betongplattformer til utlandet, samtidig eksploderte kostnadene under bygging av plattformene til Stafjord-feltet.

Sovjet ønsket ikke økt utvinning av olje på norsk sektor, og særdeles ikke amerikanske selskaper.

Resultatet av kritikken mot de økende kostnader og Arbeiderpartiregjeringen var at Stortinget høsten 1978 vedtok å nedsette en komite til undersøkelse av kostnadsøkningen , "Moekomiteen - Kostnadsanalysen Norsk kontinentalsokkel". Konsulentene for komiteen påpekte de rådende forhold med brudd i intensjonsavtaler fra Norsk side, endrede rammevilkår og insitamenter, og at Norge hadde seg selv å skylde om ikke forholdene ble rettet på.

Situasjonen for norsk privatindustri (småskipsverfter som hadde konvertert til olje og bygging av moduler) ble ikke bedre ved at Statoil nyttet egne og utenlandske konsulenter (NPC/B&R) til å tilbakevise rettmessige økonomiske krav fra de mange privateide verksteder om kompensasjon for tegningsforandringer og manglende materialleveranser. Med den følge at flere av disse måtte kaste inn håndkleet for å bli nedlagt, eller overtatt av de store norske Aker og Kværner.

Sentralisering og kontroll på statens hender - "den som styrer pengestrømmen har makten".

I dag er norsk oljeindustri dominert av et begrenset antall aktører styrt av kapitalstrømmen fra staten.

Statens eget oljeselskap har inngått avtale med Russland om utvinning av et felt i Barentshavet. En avtale som mere gir inntrykk av å være en "konsulentavtale" som binder opp statsoljeselskapets ressurser til russerne snarere enn å profitere ved utvinning og salg av petroleum. Samtidig som statsoljeselselskapets kompetanse tilkommer russerne.

Dette mens norsk privateid verkstedindustri er lammet av statsoljeselskapets aktivitet/ mangel på aktivitet på norsk sokkel, hvor utenlandske operatører er satt på sidelinjen, og norsk verkstedsindustri eksport til utlandet rammes.

Den kursendring som enkelte konsulenter for "Moe-komiteen" hadde forespeilet skulle komme som følge av "Kostnadsanalysen", druknet i "Kielland-katastrofen".

Hvem sto for regien?

Og var det noen som motiverte aksjonen mot Kielland med;       "I nasjonens interesse"?

Ville ikke "I nasjonens interesse" tilsi en normalisering til de internasjonale samarbeidspartnere Norge ønsker å identifisere seg med, og som står for de samme demokratiske idealer og styre som nedfelt i Norsk Grunnlov, og ikke stater med totalitære styresett, som i gamle Sovjetunionen og som fremdeles gjør seg rådegivende i Russland.

I dag er det i nasjonens interesse å kjempe for en normalisering av de forhold som "Gordievskijs påvirkingsagent" villedet Norge inn i.

falk
loaded July 13th 2009